Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

onsdag 24. desember 2014

Jeg har vært der Jesus ble født


Det har stått veldig stille på denne bloggen dette året. Har et håp om å være litt mer produktiv det neste året, også her. Jeg holder på med et skriveprosjekt om TVIL, så derfor har jeg valgt å bruke tid og krefter på det. Forhåpentligvis ender det i et produkt i løpet av det neste året. Uansett, det er jul og her kommer en liten julehilsen jeg skrev til menighetsbladet vårt Helsing (for Sauherad og Nes) denne julen:


Jeg har vært i Betlehem. Jeg har vært på akkurat det stedet tradisjonen sier at Jesus ble født. Flere ganger har jeg stått og sett at folk fra hele verden kommer og kysser golvet der. Så forskjellige vi er, vi som tror at Gud ble menneske, vi som tror at Jesus var Gud, tenker jeg. Det er rart å stå der i underetasjen på Fødselskirken, men jeg vurderer aldri å kysse golvet.

Nå er det ikke sikkert at denne kirken er bygget nøyaktig der hvor Jesu føderom var. Slik er det med de fleste kirker i Israel som er reist på historiske steder. Man er mer eller mindre sikker. Derfor sies det alltid «i følge tradisjonen». Akkurat det er ikke så avgjørende for meg. Steiner, ruiner, steder, etc. er i seg selv døde ting. Jeg tenker som en protestant. Andre kristne tenker annerledes.

Det er likevel helt avgjørende for min tro at historien om Jesus skjedde i virkeligheten, at det ikke bare er et smukt eventyr eller noen gode historier vi kan lære litt av. At Gud ble menneske, helt på ordentlig, er så radikalt at vi nesten ikke kan fatte det. Jeg fatter det ikke, men jeg er sikker på at jeg liker det. I det miljøet dette skal ha skjedd i, var en slik tanke ren blasfemi. Utenkelig. Helt uventet. Umulig.

Derfor er ikke historien om Jesu fødsel og Jesu liv sluttresultatet av en filosofisk tankerekke om Gud. Det er ikke et resultat av at noen tenkte at «siden Gud er slik og slik, må det bli født en gutt som heter Jesus, han skal dø på et kors, osv.» Det var mer slik: Jesus levde et nokså vanlig jødisk liv i Galilea. Født i Betlehem, oppvokst i Nasaret. Så, på et tidspunkt, begynner noe å skje. Både det han sier og det han gjør, sprenger alle rammer for hva man tenkte både om Gud og menneskene. Hvem var han? Familien hans og disiplene hans må ha klødd seg i hodet mange ganger. Kanskje forstod de det ikke før han viste seg for dem etter sin oppstandelse. Og da var i hvert fall alle rammer for det menneskelige sprengt i stykker.

De må ha lurt på hvem han var som liten. Kanskje til og med hvordan fødselen var. Vi kan tenke oss at mor til Jesus, Maria, på et tidspunkt setter seg ned med disiplene til Jesus, kanskje etter hans himmelfart, kanskje tidligere, og forteller dem noe hun hadde gjemt i sitt hjerte: «Nå skal dere få høre hva jeg opplevde da Jesus ble født. Det kom en engel til meg …» Vi visste det var noe spesielt med han allerede da, tenkte de kanskje.
Ingen av disiplene var der den gang. Men fortellingen bringer alle Marias tilhørere med til Jesu føderom, slik den fortsetter å bringe alle oss som hører fortellingen i dag, tilbake dit.

Jeg har vært der, mange, mange ganger. Ikke så mye i kjelleren på Fødselskirken, selv om det er en spesiell opplevelse, men omtrent på det stedet for 2000 år siden, sammen med Josef og Maria. Jeg liker tanken på at hjertet mitt vanker der. Jeg fatter ikke rekkevidden av hva som skjer der, men jeg tror jeg liker det veldig godt.

God jul!

tirsdag 29. april 2014

C.S. Lewis i fokus

Det skal ikke stikkes under en stol, verken sølvstoler eller andre, at jeg har vært i litt C.S. Lewis-modus en stund. Det blir lett slik når en underviser på en linje (Aktiv Bibel på Sagavoll Folkehøgskole i Telemark) som setter fokus på både mannen og produksjonen hans.

Jeg har ikke vokst opp med noe sterkt forhold til Narnia-bøkene, og hans apologetikk-bøker møtte jeg vel egentlig også på et veldig sent tidspunkt i livet. Så jeg kan nok ikke skryte på meg et langt og intenst forhold til mannen, men det begynner å komme seg. Oskar Skarsaune og Bjørn Are Davidsen er vel kanskje to av de beste Lewis-kjennerne i dette landet. Jeg er altså ikke der.

Men jeg er oppriktig fascinert av mannen, kanskje fordi hans liv og hans verk ikke så lett passer inn i en enkel formel. Alister McGrath har skrevet en veldig god biografi om Lewis som kom ut i fjor: C.S.Lewis A life. Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Den er jeg nettopp ferdig med å lese. Lewis sin historie er ingen ren suksesshistorie, selv om han hadde mye av det også. Og han levde langt fra noe A4-liv. Jeg veksler mellom å bli trist og glad og imponert i min lesning av denne biografien.

At Lewis var en svært begavet person, er det liten tvil om. Toppkarakterer fra sine eksamener i Oxford. Ekspert på engelsk litteratur. En skarp litteraturkritiker. Professor i Cambridge. Etter at han ble kristen, satte han ord på kristen tro og tanke som ingen hadde gjort før han,  og som har satt varige spor etter seg. Og med Narnia fikk han en eventyrlig suksess.

Lewis sitt vanskelige forhold til faren, sitt kompliserte kjærlighets(?)forhold til Mrs.Moore, sitt anstrengte forhold til sine kollegaer (eller kanskje mest motsatt vei) på Magdalene College, sitt nære og etter hvert kalde (også det mest motsatt) forhold til Tolkien, sitt varme forhold til sin bror Warnie og sitt overraskende ekteskap og kjærlighetsforhold til Joy, er gripende historier hver for seg. McGrath binder det sammen på en god måte og lar oss bli godt kjent med personen Lewis, så langt det lar seg gjøre da.

Samtidig som jeg leste McGrath, småleste jeg i en Tolkien-biografi av Humphrey Carpenter også, for å sjekke hvordan forholdet mellom Lewis og Tolkien ble skildret der. Forholdet beskrives som meget godt i begynnelsen, etter hvert ble det mer og mer komplisert. 

Lewis sitt forhold til egen karriere, sin egen berømmelse og ikke minst til sitt eget forfatterskap er også spennende områder boken tar opp. Er Lewis apologeten som mistet troen på apologetikken, eller sine egne evner som apologet? McGrath skriver godt om dette.

I The Kilns. Riktig rom, feil møbler.

I begynnelsen av april fikk vi lov å besøke huset der Lewis bodde, The Kilns. Selv om ingen av hans bøker eller hans møbler er der, var det likevel en spesiell opplevelse.

Man blir ikke profet i sin hjemby, var det visst en kjent mann som en gang sa. (Gjett hvem? Nei, det var ikke Lewis). Og historien om både The Kilns etter Lewis sin død, historien om Magdalene College i Oxford, og Oxford generelt, viser vel at det stemmer. I en guidebok om Lewis i Oxford, skrevet av en av Lewis sine naboer, Ronald K. Brind, står det at nesten ingen i Oxford aner noe om Lewis. På hans arbeidsplass gjennom mange år, Magdalene College, er det heller ikke gjort stor stas på mannen. Kun et dikt av han henger på en mur. Han hadde fortjent bedre, tenker jeg.

For noen kristne er han en helt, en stor stjerne. For andre er han knapt en kristen. For noen er han for konservativ, for andre for radikal. For noen er han først og fremst Narnia. For andre er han først og fremst apologetikk. Ikke helt lett å plassere, altså.

Biografien hans mer enn antyder at han var så mye mer spennende enn disse båsene. Samtidig i bunn og grunn et helt vanlig menneske, med en mer uvanlig evne og innsikt enn de fleste andre. 


onsdag 23. april 2014

En liten perle av en apologetikkbok

Før du sier du ikke tror - Per EriksenPresten, skribenten og journalisten Per Eriksen har skrevet en liten perle av en apologetikkbok. Den heter Før du sier du ikke tror. Med undertittelen Spørsmål å få svar på før du avviser Gud. Det er Luther Forlag som har gitt ut boken.

Denne boken falt jeg for, rett og slett. Dette er ingen apologetisk tungvekter med massevis av fotnoter og kompliserte tankemønstre. Boken er kort og lettlest, faktisk nokså fortlest. Layouten og oppsett burde fungere for folk flest, for å si det litt flåsete. Med andre ord: Den fungerer veldig godt. Jeg liker den!

Ok, ingen tungvekter altså? Nei, men den har noe å komme med som gjør den til alt annet enn en lettvekter. Eriksen er klok. Han tenker kloke tanker. Og han tar leseren med inn i kloke tankebaner der de essensielle spørsmålene stilles. Kun den som har god oversikt over kompliserte felt, kan skrive enkelt om det uten å overforenkle. Her har vi et eksempel på det. I tillegg viser han svært gode eksempler fra god litteratur og film.

Prester, ungdomsledere og konfirmantlærere, her har dere fått en gavepakke! Hvis dere brukes Eriksens tilnærming til flere av de viktige spørsmålene, har dere ledet ungdommer og andre inn i et meget spennende landskap der tro og fornuft møtes.  

Den grundige faglitteraturen finnes i andre bøker, som jeg har presentert en god del av i andre poster på denne bloggen.

PS! Per Eriksen er ingen fornuftsfanatiker. Kjernen i hans tro er kjærlighet til Jesus. Boken starter der.
 



lørdag 19. april 2014

Bok: Mordet på Jesus


Mordet på Jesus - Bill O'Reilly Martin Dugard Bertil KnudsenSom seg hør og bør har jeg lest meg gjennom en passende påskebok i år. Parhestene Bill O'Reilly og Martin Dugard har satt seg inn i historien om Jesus og hans samtid og skrevet boken "Mordet på Jesus". Etter å ha kikket litt på litteraturlista bakerst, fikk jeg visse forventninger til boken, for det er solide verk de bygger på.

Boken forteller historien til Jesus, flere av de viktigste personene han hadde med å gjøre, pluss historiene til flere av Romas keisere som har en eller annen link til Jesus. Forfatterne legger vekt på at boken er faktabasert og at de gjennom sine undersøkelser har kommet over mye som er nytt for den vanlige leser. Det er ikke helt feil, men det er heller ikke riktig.


Som fortelling fungerer boken veldig godt. Den er lettlest og godt skrevet. Her er det mye faktabasert materiale, la det ikke være tvil om det. Og det er bra.

Men siden hele boken er fortelling, går forfatterne langt ut over det vi er sikre på. Her er det fiksjon så det holder. Når de beskriver tanker og følelser både til Jesus og andre, har de for lengst forlatt hva vi faktisk vet. Selvfølgelig er det lov, men når de i begynnelsen av boken skriver at de vil si i fra når de ikke vet hva som skjedde eller når "materialet vi siterer ikke står hugget i stein", og veldig sjelden gjør akkurat det, blir det litt feil for meg.

Jeg hadde nok forventet litt mer om hva forskning har avdekket og ikke avdekket, en litt mer historisk-kritisk tilnærming. Det er det lite av her. Dette er en rimelig ortodoks framstilling slik vi kan møte den i kirkens forkynnelse. Som sagt fungerer det godt til sitt bruk, og jeg tror mange vil oppleve denne boken som svært opplysende og god, men noen fagbok er det altså ikke.

Noen små eksempler på noe jeg stusser på: At Jesus en dag river ned pengevekslernes boder i Tempelet, er det liten tvil om. Men når skjedde den? I de synoptiske evangeliene legges denne hendelsen som en intro til lidelseshistorien. I Johannes legges den på et helt annet tidspunkt. I stedet for å tenke at forfatterne av evangeliene brukte denne hendelsen litt ulikt, fortelles det i Mordet på Jesus at Jesus rett og slett gjorde det to ganger. Interessant teori, men her er det andre tolkninger som nok vil ha faglig mer støtte.

I det hele tatt kommer det vel knapt fram i boken at de fire evangeliene ikke samstemmer på flere punkter. Kanskje det ville forstyrret selve fortellingen, men jeg tror egentlig ikke det.

Et annet eksempel: Maria Magdalena blir nok en gang identifisert som prostituert. Det er en kirkelig tradisjon på det siden pave Gregor prekte over Lukas 7, 36 - 50 i 591, men det er svært omdiskutert, for å si det mildt. Østkirken har aldri gjort denne identifikasjonen, og jeg tror de færreste fagteologer i dag vil tenke at Gregor gjorde en riktig analyse av teksten denne dagen. Så hvorfor velger O'Reilly og Dugard å gå god for den historien?

Små detaljer? Ja, men det er ofte i detaljene mye blir sagt. Det er ikke til å komme forbi at det er mange detaljer i Jesu liv og samtid vi rett og slett er ganske usikre på, og det kan godt lesere få kjennskap til.

Mordet på Jesus er på ingen måte en dårlig bok, men det er og blir en salig blanding av fakta og fiksjon. Og slik må det nok være hvis det skal gjengis i en sammenhengende fortelling.

torsdag 17. april 2014

Bra og nyttig bok av Espen Ottosen

Det er mye å glede seg over når det gjelder det kristne bokmarkedet om dagen. Apologetikken, eller trosforsvaret, har fått en renessanse i verden, og den vokser også i Norge. Ikke minst kan vi takke det massive hardkjøret mot kristentro Dawkins & co har gående. Dan Brown har også hjulpet godt til. Det åpner seg et marked for å drøfte spørsmålene som reises, og det er bare å takke når kristne forfattere og forlag markerer seg på dette markedet.

Espen Ottosen er vel mest kjent som debattanten som alltid representerer det folk flest er i mot. Han er dyktig til det. Jeg er ikke alltid enig i det han sier, men er ofte imponert over hans saklighet og stødighet. Vi trenger slike stemmer.

Nå har han skrevet bok om tvil og tro. At en av frontfigurene i Misjonssambandet skriver om tvil, er grunn nok til å sjekke ut denne boken. Han beskriver seg selv som en sterk tviler:
Jeg har alltid tvilt. Jeg er et tvilende menneske som blant annet har tvilt på om Gud finnes, og om Bibelen er sann. Derfor har jeg hatt et rikelig behov for å forsvare min tro - overfor både meg selv og andre. I møte med protester og spørsmål har jeg jaktet på svar og argumenter.
Dette kjenner jeg godt igjen fra eget liv. Kanskje jeg hadde forventet at tvilen skulle fått en større plass i boken, men det gjør den ikke. Boken holder slik sett hva den lover på forsiden: "Litt om min tvil. Mest om min tro". Etter å ha justert forventningene mine noe i løpet av de første kapitlene, sitter jeg igjen med bok jeg er svært takknemlig for at er skrevet.

Espen Ottosen har lest seg grundig opp på mange av spørsmålene han stiller i sin tvil. Og selv om det blir svært mange navn og ikke få henvisninger til bøker, er det nettopp i dette jeg mener han gjør et godt stykke arbeid jeg vil ha stor glede av i lang framtid. Egentlig lister han opp mange av de viktigste tenkerne, de viktigste tankene og de viktigste bøkene innenfor temaer som "Gud og vitenskapen", "Guds eksistens", "Hvem er Gud?", etc. Suppleres denne boken med Søvik og Davidsens bok "Eksisterer Gud?", har man lagt et godt grunnlag for en meget reflektert samtale om Gud på et filosofisk nivå.

Ottosen skriver godt, det er det ingen tvil om. De som leser hans bok vil fort se at han åpner for at mange spørsmål har flere gode alternative svar. Verden er ikke svart-hvit. Denne innsikten i at blant annet kristne tenkere rett og slett tenker ulikt er uhyre verdifull, både for den som selv stiller mange spørsmål, men ikke minst for den som lever i en tro der vanskelige spørsmål altfor lett besvares med for enkle svar. Dette er voksenopplæring av kristne, ikke minst av det miljøet Ottosen selv representerer som vel ikke er kjent for å være mest åpne for filosofi, eller for evolusjonslæren, for den del. Det kan til og med hende at boken hans også er voksenopplæring for mange ateister og agnostikere. Håper det!

Jeg merker at jeg utover i boken egentlig ikke er så opptatt av hvilke svar Ottosen selv lander på. Litt merkelig følelse akkurat det. Det kan nok delvis ha noe med at han stadig viser til at han ikke er fagperson på de og de feltene, og på den måten nesten underselger sin egen stemme. Men det kan også ha med å gjøre at han presenterer alternativene så godt at jeg føler meg fri til selv å velge hva jeg vil lande på. Kanskje siste delen av boken skiller seg litt ut. Da overtar mer og mer Misjonssambandsforkynneren Ottosen og jeg føler at undringen blir litt borte og svarene går litt mer på autopilot. Synden blir veldig, veldig sentral, og jeg befinner meg plutselig på bedehuset etter å ha vært på en reise i tid og rom.

Men alt i alt: Denne boken har blitt en nøkkelbok inn i pensum for alle som er opptatt av apologetikk og religionsfilosofi. Godt gjort! Anbefales derfor varmt!



søndag 23. februar 2014

- De kristne vil bare samle poeng

For ikke mange ukene siden snakket jeg med en kvinne som jobbet sammen med mange kristne i veldedig arbeid. Hun sa: - De kristne er bare ute etter å samle poeng for livet etter døden. Jeg er mye ærligere enn de, siden jeg gjør gode gjerninger uten tanke på at jeg skal få en belønning i etterlivet.

Jeg kjente at dette traff meg. Ikke fordi jeg selv tenker at jeg skal samle noen poeng med gode gjerninger, men fordi den rammer oss alle ved å plassere vår egen egoisme midt i det gode vi eventuelt gjør.

Hvis denne kvinnen har rett, og vi skal ikke se bort fra at hun har et poeng, er også kristne i bunn og grunn egoister som egentlig tenker mer på seg selv enn andre. Det er bare det at vi tenker på andre fordi det lønner seg. Trist!

Første gang jeg møtte en liknende tanker, var faktisk på videregående. En medelev, ivrig i FpU for øvrig, mente at alle handlinger egentlig var egoistiske.

Hvis en handling ikke skal være egoistisk, må den vel egentlig bestå en eller annen test som går ut på at ville du gjort det samme om ingen så deg, heller ikke Gud, eller noe sånt. Jeg håper vi har en del handlinger som består denne testen.

Jesus var opptatt av ingen skulle gjøre gode gjerninger foran øynene på folk. Fariseerne ble beskyldt hardt og brutalt for å gjøre nettopp det. Ikke gjør noe for å høste applaus eller anerkjennelse, sa Jesus (med litt andre ord).

Samtidig snakker han om at alt vi gjør og ikke gjør en dag skal komme fram. Vi skal dømmes for det. En fryktelig skremmende tanke, spør du meg. Og mange, både kristne og andre, har vel kjent på angsten for nettopp dette. Det kan bli søvnløse netter av slikt.

Kan det være at kvinnen hadde rett, likevel? At kristne er så opptatt av å komme godt ut av det at de gjør alt de kan for at Gud skal være fornøyd på dommens dag? At det er frykten for dette og ikke kjærligheten til menneskene som er drivkraften gjennom livet? Kanskje hun har litt rett!

Samtidig er denne "egoistiske" motivasjonen neppe noe Jesus ønsket å dyrke, for han taler mye om at det er kjærligheten til våre medmennesker, både venner og fiender, som skal være drivkraften. Kvinnen hadde rett i at det er mer høyverdig å hjelpe et menneske uten å tenke på at det skal lønne seg for hjelperen til slutt. Jeg er helt sikker på at Jesus ville vært den første til å si det samme.

Så står vi igjen med motivasjonene våre ofte er delte. Skulle tro at gjelder likt for alle mennesker. Men det er likevel trist hvis den mest egoistiske varianten er den som syns best når kristne gjør godt mot andre. Håper ikke det er regelen.

Kjærligheten søker ikke sitt eget, sier Paulus. Det er kjærligheten Jesus forkynte. Å følge han må ha noe med å leve i denne kjærligheten å gjøre. Hele mitt forhold til Gud, både nå og etterpå, har også med kjærlighet å gjøre.

søndag 19. januar 2014

Gud, kjærligheten og det alternative

Vi har et grunnleggende behov for å kjenne oss elsket, slik som vi er. Jeg tror alle mennesker lengter etter dette.

Kjærlighet er et svulstig ord, samtidig som det kan bli et billig ord vi slenger rundt oss uten videre. Rett forstått er kjærlighet det fineste vi kan tenke oss.

Ateisten vil si at universet er tomt for kjærlighet. Det finnes ingen kjærlighet der ute som retter seg mot menneskene. Både den kristne og den alternative vil hevde noe annet. Men ser vi nærmere på hva som sies om denne kjærligheten, er det nokså ulik mening i hva det er for noe.

Kjærlighet er en kraft, sies det fra begge. Men er det en upersonlig kraft, som i elektrisk strøm, eller en personlig kraft, som en relasjon mellom to personer?

I kristen tro heter det at Gud er kjærlighet. Dette er en helt grunnleggende tanke. Hvis Gud skal kunne være kjærlighet, må Gud stå i en relasjon. Kjærlighet har både en avsender og mottaker. En kristen tanke om Gud er at Gud er treenig, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Disse er ett, samtidig tre personer som står i et evig kjærlighetsforhold til hverandre. Derfor finnes kjærligheten i Guds vesen før skapelsen.

Da Gud skapte himmel og jord og med det også menneskene, var dette også en kjærlighetsgjerning. Han skapte noe han kunne elske, og som kunne elske tilbake. Og siden han ikke skapte bare ett menneske i isolasjon, men flere, var selve meningen med livet lagt ned i skaperverket: Å elske Gud og å elske hverandre. Dette er selve kjernen i Bibelen, i følge Jesus (Matt 22, 34 - 40).

Dette gir mening, tenker jeg.

Når mange alternative snakker om kjærlighet som det viktigste, er jeg derfor helt med. Problemet er når denne kjærligheten blir upersonliggjort, kommer fra en upersonlig kraft i universet, etc. I kristen tro er vi skapt unike, med vårt helt spesielle stempel, ønsket og elsket av Gud som akkurat den spesielle personen vi er. I østlig inspirert tro er det unike og spesielle en illusjon, for egentlig er vi ett med altet. Den ypperste innsikt er at alt er ett og alt er fyllt med samme kraft.

Det er mye flott i slike tanker, men likevel blir jeg nokså utilfredsstilt i møte med dem. Hvis kjærligheten er så upersonlig, er jeg i bunn og grunn like ensom og uelsket som i universet til ateisten.

Nå legger jeg merke til at mange alternative forholder seg til kjærligheten og kraften som om det var en personlig Gud bak den, som om den var en relasjon, og det forstår jeg godt, for det er slik vi skapt, tror jeg. Problemet er bare det at de da bryter med sin egen oppfatning av hva universet egentlig er.

Husk at en upersonlig kraft ikke vil noen ting, er ikke bevisst, handler ikke, etc. Hvis den skulle ville noe, være bevisst, handle, osv., ville vi ha kalt den en personlig Gud. Og kanskje mange alternative tror mer på en personlig Gud enn de selv ønsker å vedkjenne seg.

Gud er kjærlighet. Kjærligheten eksisterer ikke i et vakuum i seg selv, men alltid mellom en bevisst person og noe annet. Gjensidig kjærlighet er mellom to bevisste personer. Kjærlighet er relasjon.

Bibelen forteller om en kjærlighet fra Gud som er så stor at den er villig til å ofre alt. Den som gir sitt liv for å redde andre, viser kjærlighet, i følge Bibelen. En kjærlighet som koster noe.

Kristen tro er ikke et sett med riktige meninger, regler og ritualer, men først og fremst et ja til kjærligheten mellom Gud og mennesker og mennesker i mellom.

torsdag 9. januar 2014

Tre grunner til at det står dårlig til med bibellesingen

Jeg tror det er nokså bred enighet om at den personlige bibellesingen til kristne ikke alltid fungerer helt optimalt. De færreste av kristne, både ungdom og voksne, sier at de får dette til. Også utbyttet er det vel så som så med ofte.

Det er vel heller ingen hemmelighet at bibelkunnskapen både blant kristne og andre er sterkt synkende.

Teologen Peter Enns er på konferanse om Bibelen om dagen. På bloggen sin skriver han om at han på denne konferansen har lært at det er tre grunner til at det er slik.

  1. FRAGMENTERT LESING. Folk leser bare små deler av Bibelen, enkeltvers, etc. heller enn lengre tekster. Dette fører til at det større bildet teksten tilhører forsvinner. 
  2. UHISTORISK LESING. Folk leser uten å ha kunnskap om den historiske sammenhengen bibelteksten står i. 
  3. ALENE-LESING. Folk leser Bibelen alene i stedet for sammen med andre. Bibelen er ment for lesing i grupper.

So, the response to the three reasons why Bible reading is down is:
Read big, read real, read together.

søndag 5. januar 2014

Er Bibelen ufeilbarlig?

I evangelikale kretser i USA har det i mange år vært en heftig debatt om Bibelens ufeilbarlighet (inerrancy). Vi kan nok kjenne igjen noe av denne debatten også i Norge, men den har ikke samme tilspissing her som i USA. NLA-debatten denne høsten er vel det nærmeste vi kommer, og den er ikke helt ulik.

Jeg har lest den nylig utgitte boken fra Zondervan Five Views on Biblical Inerrancy (FVoBI), en bok som på en nokså grundig måte belyser forskjellene i tilnærming innenfor evangelikalsk amerikansk kristendom.

En liten digresjon først. Jeg kjøpte for noen år siden flere amerikanske oppslagsbøker som tok for seg de vanskelige tekstene i Bibelen. Hvordan komme til rette med de? Det er jo spennende. Det jeg burde ha skjønt, men som jeg ikke forstod siden jeg ikke kjente det amerikanske landskapet godt nok, var at disse bøkene kommer fra et miljø som mener Bibelen ikke kan ta feil i noe. Derfor må alt "gå opp". En av høvdingene innenfor ufeilbarlighetslæren er Norman L. Geisler. I forordet til The Big Book of Bible Difficulties, som han har skrevet sammen med Thomas Howe, står det med store bokstaver:
GOD CANNOT ERR (TA FEIL),
THE BIBLE IS THE WORD OF GOD.
THEREFOR, THE BIBLE CANNOT ERR.
Forfatterne innrømmer at det er problematiske ting i Bibelen, men at det ikke finnes en eneste feil i Bibelens originale tekst. Og under ingen omstendighet kan Gud tale mot seg selv. Med et slikt utgangspunkt vil jo en eneste feil i Bibelen føre til at alt faller sammen, en setning Peter Enns har hørt mange ganger, skriver han i sitt essay i FVoBI. Oppslagsverkene om de vanskelige bibeltekstene har derfor som formål å "forsvare" Bibelens ufeilbarlighet, noe som kan vise seg å være nokså problematisk noen ganger.

Inerrancy-doktrinen, som den kalles, blir av mange evangelikale sett på som selve prøvesteinen på om du er utenfor eller innenfor. Å fornekte den er å fornekte Bibelen som Guds ord og med det selve grunnlaget for kristen tro. Merk at doktrinen ikke er begrenset til hva Bibelen sier om Gud og troen, altså det åndelige livet, men i like stor grad gjelder historiske og vitenskapelige spørsmål. 
Inerrancy, then, is not a mere statement about Scripture for evangelicals. Since Scripture is the source of evangelical faith, and since inerrancy is ultimately a matter of reading Scipture faithfully, inerrance is often regarded as of the essence of genuine Christian faith. Heter det i forordet til FVoBI.
Selve doktrinen som i dag diskuteres er fra 1978 og heter The Chicago Statement om Biblical Inerrancy (CSBI). En viktig kritikk mot denne doktrinen er at doktrinen ikke er utledet av Bibelen, men er et aksiom som styrer hvordan Bibelen skal leses.

De fem bidragsyterne i denne boken har ett essay hver, der de skal gjøre rede for sitt syn på inerrancy, og gjøre rede for hvordan de møter tre utfordrende tekster. Tekstene er:
Josva 6, der de aller fleste arkeologer ikke støtter bibelteksten om Jerikos murer og krig/massakre

Apg 9,7 sammenliknet med Apg 22, 9 der samme fortelling gjengis ulikt av samme forfatter

5 Mos 20, 16-17 sammenliknet med Matt 5, 43-48 der Gud gir to vidt forskjellige måter å behandle sine fiender på. Motsier Gud seg selv?
Alle de fem bidragsyterne gir også en kort kommentar til hvert av de andre bidragene. 

R. Albert Mohler Jr. er i denne samlingen representanten for CSBI-doktrinen. Han mener dette er det eneste rette synet på skriften, og det er det samme synet Jesus hadde, Augustin, osv. opp gjennom historien. Her møter Mohler solid motbør fra de andre forfatterne. Også Mohlers måte å argumentere på, eller mangel på sådan, blir sterkt påpekt. Peter Enns bemerker hans maktspråk overfor annerledestenkende som har ødelagt mye for mange. Mohler får også kritikk for ikke å ta Bibelens mangfold og ikke minst arkeologi og historie på alvor. For Mohler har det ingen betydning at arkeologer er samstemte om Josva 6 ikke kan stemme. Riktignok finnes det noen få arkeologer innenfor inerrantist-kretser som argumenterer for Josva 6, men de er helt på utsiden av fagmiljøet, som Enns påpeker i sin respons.

Hvem som tilhører andre ytterligheten her, er jeg litt usikker på. For både Peter Enns, Michael F. Bird og John R. Franke er sterkt kritiske til CSBI. Bird er australier og kritiserer den først og fremst for å være en indre-amerikansk og arrogant doktrine. Bird påpeker at de fleste andre evangeliske kristne fra andre land ikke har noe forhold til inerrancy i det hele tatt, men i prinsippet har et godt innarbeidet syn på Bibelen som Guds ord, inspirert og troverdig likevel.

Peter Enns er vel kanskje den som går lengst vekk fra Mohler i og med at han vil kvitte seg med hele inerrancy-begrepet fullt og helt, og han er også den som reagerer skarpest på Mohler sitt innlegg. CSBI-doktrinen og liknende modeller fungerer ikke i møte verken med Bibelen eller med moderne vitenskap, mener Enns.
I do not think inerrancy can capture the Bible's varied character and complex dynamics. Though intended to protect the Bible, inerrancy actually sells it short by placing on it expectations it is not designed to bear. 
Indeed, despite its apparent interest in seeing God as so powerful that he can overrule ancient human error and ignorance, inerrancy portrays a weak view of God. I fails to be constrained by the Bible's own witness of God's pattern of working - that God's power is made known in weakness, he reigns amidst human error and suffering, and he lovingly condescends to finite human culture. Ironically, inerrancy prevents us from grappling with the God of the Bible. 
Hva da med Jeriko-historien? Enns har stor respekt for fagfolk og har ingen tanke om at disse i utgangspunktet ønsker å bekjempe Bibelen. Derfor forholder han seg til at Jeriko ikke kan ha hatt murer på det tidspunktet Bibelen antyder og at det nok heller ikke var en krig eller kamp i noe stort format. Lyver da Bibelen? Nei, mener Enns.
These narratives are the rhetoric of at tribal people, who understood their own existence and their God's role among them in terms of the categories of tribal culture: gods are warriors who fight for their people against enemies, giving victory for faithfulness but withdrawing their hand for unfwithfulness. The Israelites were an ancient people and portrayed God and their relationship to him in that way. 
For Mohler blir Enns essay en demonstrasjon på hvorfor evangelikale absolutt ikke må begynne å jenke på kravene om inerrancy. Andre kommenterer at de syns Enns er flink til å beskrive hva han er mot, men at han har for lite om hva han selv ser som løsningen. Enns kaller sin egen modell for inkarnasjonsmodellen, men kunne kanskje blitt enda tydeligere på hvordan denne modellen er og hva den fører til. Se gjerne på dette innlegget på bloggen hans fra i dag.

John R. Franke ønsker å beholde inerrancy, men gi det en mye videre tolkning enn tradisjonelt. Han er spesielt opptatt av at Bibelens ulikheter og mangfold må komme mer fram. Han opererer også med to typer sannhet, med stor S og liten s. I tillegg er han opptatt av Åndens virkning i og gjennom Skriften. Franke plasserer seg nok mer i en postmodernistisk tolkning enn i en tradisjonell evangelikal tolkning.

Kevin J. Vanhoozer står nok et sted mellom Bird og Mohler, men ønsker en inerrantisme som er mer nyansert enn Mohler.

Det ble litt tynt og kjapt om de to siste, men boken er verdt sitt kjøp hvis man vil inn i denne debatten. Selv om bokens tema er veldig relatert til amerikansk virkelighet, er den nyttig også i vår norske kontekst. Heldigvis er ikke bibelsyn et testspørsmål vi vanligvis stiller til hverandre i Norge. Vi er mer opptatt, tror jeg, av Jesus og evangeliet enn vi er av hva folk mener om Bibelens ufeilbarlighet.

Peter Enns ligger nok nærmest min holdning fortsatt, selv om jeg fant stor glede i flere av de andre også. Enns er på en måte den eneste som tar utenombibelsk vitenskap på alvor og forholder seg til den uten å miste verken troen på Gud eller på Bibelen som Guds ord. Så vet jeg jo at han med det ikke blir spesielt populær i en del evangelikale kretser. Mohler sitt syn finner jeg svært problematisk, også tonen i hans essay.

Det er mye jeg ikke har redegjort for her. Men les gjerne boken selv.

torsdag 2. januar 2014

Ikke akkurat C.S. Lewis

At forfatteren av Skuret og Veivalg, Wm. Paul Young, er inspirert av C.S. Lewis, er det vel liten tvil om. Hans romaner er en salig blanding av mange ting, bl.a. vekslinger mellom ulike dimensjoner, møter med Guds personer, realisme, etc., omtrent som hos Lewis, og med et ganske tydelig kristent budskap..

Denne julen har jeg lest meg gjennom hele Narniaserien til Lewis og begge disse bøkene til Young, og må vel konkludere med at Young ikke når helt opp, selv om heller ikke Lewis er på topp gjennom hele sin serie. Narniaserien er i en klasse for seg. Det er vel kanskje litt urettferdig mot Young å sammenlikne på denne måten, men han selger jo godt uansett, så det tåler han nok godt.

Jeg er nok ingen storleser av typisk kristne romaner, så jeg er usikker på hvor bøkene hans ligger kvalitetsmessig sammenliknet med andre i samme sjanger. Det blir kanskje litt for mye forkynnelse for meg, kamuflert som roman. Ikke noe galt i det, selvfølgelig, men skal jeg først lese romaner, foretrekker jeg gode, helt vanlige kvalitetsromaner.

Mange liker Skuret. Det kan jeg skjønne. Selv leste jeg den for første gang for en del år siden. Da ble jeg først og fremst opphengt i at den la seg tett opp til å gi seg ut for å være sann historie. Det forstyrret leseopplevelsen min.

Da jeg nå leste den om igjen, konsentrerte jeg meg mer om hva den fortalte om Gud, Jesus, Den hellige Ånd, det ondes problem, den frie vilje, osv. Altså, jeg leste den som forkynnelse. Og med de lesebrillene fungerer den jo til tider veldig godt. Det er et flott budskap om kjærlighet og veldig sjelesørgerisk om det å oppleve smerte og ondskap. Den balanserer hårfint på om dette livets smerte og tragedier egentlig ikke er så smertefulle eller ikke, når man ser det fra Guds synsvinkel. Jeg føler nok av og til at den går over noen grenser jeg ikke liker, men det kan kanskje diskuteres.

Romanen Veivalg følger opp noe av samme tematikken som Skuret, men jeg sliter virkelig med å henge med på eller godta de fortelletekniske grepene han her gjør. Vi følger Anthony Spencer fra tiden før en ulykke, og fra tiden han ligger i koma til han dør. Det vil si vi følger hans sjel, som beveger seg fra kroppen hans, til himmelen (eller en mellomtilstand) og tilbake til jorden igjen, men da mens den bor inni ulike mennesker. På denne måten får den svært egosentriske Spencer mulighet til å ta et oppgjør med sitt eget liv og til å se hvordan andre har det.

Spencer møter Lewis, eller Jack som han heter i boka, i mellomtilstanden. Det er jo i seg selv interessant, men heller ikke her lykkes han, syns jeg. Han gjør faktisk for lite ut av det, mens han gjør alt for mye ut av alle sjelereisene.

Jeg forstår godt hva forfatteren vil. Noen scener er vakre, og han skriver godt, det skal han ha. Men det funker bare ikke for meg. Beklager. Det er mulig jeg ikke eier de brillene jeg burde hatt. Hvis jeg nok en gang leser det som forkynnelse og som teologi, er jeg også veldig i tvil om det er god teologi. Mulig at det er det, men det må jeg tenke mer på.

Og sånn går ny dagan.